Hvordan kom du på ideen for prosjektet ditt?

I prosjektet ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” velger en gruppe utøvere en bok de har lyst til å lære seg utenat, eller ’by heart’ som det heter mer poetisk på engelsk. Sammen danner de en samling av ’levende bøker’. Ideen kommer fra Ray Bradbury’s framtidsvisjon Fahrenheit 451 fra 1953 som forteller om et samfunn hvor bøker er forbudt fordi de ansees som farlige. Brannmenn er ikke lenger til for å slukke flammer, men for å sette fyr på bøker. Sensur er også et sentralt tema i boka. Vi plukker opp der boka slutter, hvor protagonisten har måttet flykte og blir med i en undergrunnsbevegelse hvor folk lærer seg bøker utenat for å bevare dem for fremtiden. Med prosjektet gjør vi ingen adaptasjon av Fahrenheit, men vi har vært interessert i å utvikle ’learning by heart’ som en praksis og se på hva det betyr. Første gang vi gjennomførte prosjektet var i Belgia under Playground festivalen i Leuven i 2010. Vi var syv utøvere, eller ’bøker’, og det fant sted inne på et offentlig bibliotek. Siden det har vi presentert prosjektet i 20 ulike byer og er nå er samling på over 50 boktitler - på engelsk, norsk, nederlandsk, arabisk, fransk, tysk, polsk, gresk, og estisk.

Dere resiterer 6 forskjellige bøker, bl.a. Goethes Faust og Loslabern fra Rainald Goetz. Hvorfor bestemte du deg for disse 6 bøkene og henger de sammen med hverandre?

Alle velger sin egen bok. For meg har det vært viktig av hovedsakelig to grunner. Først, fordi utøveren skal bruke mye tid med boken og ettersom jeg er interessert i praksisen, det at vi gjør det, virket det naturlig for meg at det er en egen motivasjon for valget av bok, og ikke et valg fra ’utsiden’. Og også nettopp det, at boksamlingen ikke skal representere en visjon, min eller noen annens. Vi jobber ikke innholdsmessig - historisk, politisk, kanon, sjanger, stil, eller tematisk. Boken er ikke det viktigste, det handler ikke om boken, men boken er nesten som en ’side effekt’. I første omgang, er boken selvfølgelig viktig, både for den som lærer den og også den som leser den. Men i prinsippet kan det være hvilken bok som helst. Det er praksisen, hva vi gjør og hva det betyr, og det å kunne dele det som en leseropplevelse, som er viktig. Vi prøver å ’bli’ boken, og være nærme ordene, språket og formen, heller enn å fortolke den. Men det å lære en bok utenat handler ikke bare om å putte innhold inn i hodet. Det er mye mer enn det. Det er som om man gjør en veldig nær lesing av boken. Det er rytme, repetisjoner, detaljer, valg av ord, struktur, bilder. For oss er ikke målet å ha lært hele boka utenat før vi kan begynne å resitere, eller ’bli lest’ som vi sier. Vi utvikler det å lære utenat som en praksis. Det handler om engasjementet i det å gjøre det, og ikke baren ideen om det, som et konsept, at vi lærer den første siden og så snakker vi om det å ’være bok’. Nei, vi lærer såpass mye at vi må komme opp med en strategi for oss selv, og for at vi skal kunne dele en leseropplevelse med ’leseren’. Uansett hvor mye du lærer noe utenat så må du allikevel fortsette å praktisere ellers vil du glemme det igjen. Hvis ’Krig og fred’ er boka du har valgt å ’bli’ har du kanskje allerede glemt begynnelsen før du kommer til slutten! Sånn sett er det å lære en bok utenat en kontinuerlig aktivitet, det finnes ikke noe endelig resultat å oppnå.

Du ble inspirert av Ray Bradburys „Fahrenheit 451“. Hvor aktuell er utopien som Bradbury beskriver og hvilken relevans har den for nåtiden?

Utgangspunktet for prosjektet var ikke direkte politisk motivert, vi var interessert i minnet, i å utvikle en praksis – det å lære utenat – og se på hva det betyr. Så er det jo trist å kunne konstatere at i dag er bok-brenning er et høyaktuelt tema.

Jeg tror minnet er radikalt i vår tid. Det å glemme er blitt en dyd og en egenskap, minnet er blitt overflødig og ubrukelig. Hvis målet er å bevare disse bøkene for fremtiden, som i Fahrenheit, så finnes det nok teknologi som er bedre egnet, eller i hvert fall enklere og mer effektiv. Det å lære utenat er en praksis som har en lang historie, og som i noen kulturer praktiseres fremdeles. Men i en verden som defineres hele tiden av nyheter, kan denne praksisen også sees som en motstand mot det å glemme. Det å utvikle det som en praksis og å dele det med et publikum som et kunst prosjekt, er først og fremst for å skape en egen opplevelse. Jeg vil ikke påstå at vi tilfører det litterære verket noe i seg selv, annet enn at vi skaper en leseropplevelse. Situasjonen som oppstår mellom utøver og publikum, eller ’bok’ og ’leser’, og bokens innhold, vil i første omgang bære frem opplevelsen, men jeg tror at minnet og opplevelsen av minnet også er noe i seg selv.

Dere kommer til å resitere bøkene i en «one-to-one experience». Hva ønsker du å formidle med det?

Vi ønsker å skape en ’leseropplevelse’ og derfor virket det mest hensiktsmessig å gjøre det som en en-til-en opplevelse. Det å lese en bok er i størst grad noe vi gjør alene. Det har skjedd at vi har lest for to eller flere ’lesere’ på en gang, men det er ganske annerledes som opplevelse og da nærmer vi oss mer en ’presentasjon’. Nå man er alene med ’boken’ vil opplevelsen kunne operere på flere nivåer samtidig. Og også at det nettopp ikke er en kollektiv opplevelse i øyeblikket, men bare for en person. Boken vil ikke leseren noe, annet enn å bli lest. Sett fra utsiden, ser det ikke annerledes ut enn en hvilken som helst annen situasjon hvor to personer sitter sammen og prater. Så mer enn å kunne betrakte det, er det noe en opplever. Samtidig er det også en situasjon. Kanskje scenekunstens ’indre vesen’, den minste som er mulig: en utøver og en publikummer. Boka blir levende for leseren gjennom leseren, og eksisterer som ’bok’ i denne situasjonen. Ettersom vi er i et offentlige rom, har det vært viktig å alltid ha bøker på det lokale språket. I tillegg til engelsk, som er vårt felles arbeids språk, har vi alltid bøker på det lokale språket. Dette har også bidratt til at vi stadig er i prosess, vi er ofte en kombinasjonen av hva vi kaller ”gamle” og ”nye” bøker. Det holder oss i nær kontakt med praksisen, vi lærer hele tiden videre og på nytt.